Sto til stryk

100 % ærlig garanti

Ja, så godt jeg kan, skal jeg prøve å være ærlig med deg. Og med meg selv. 

Å skrive er bare en del av meg. Eller, en stor del, om jeg skal være ærlig. I skrivingen ligger også den jeg er, de verdier jeg har og hva jeg tror på. Å ta i mot tilbakemelding, kritikk, men like gjerne ros, må til om vi skal utvikle oss.

Jeg tror at å dele er bra.

Det gjør at vi ser at andre strever, at andre har feil og mangler, og at ikke alt nødvendigvis går slik vi helst vil det skal gå. Dessuten. Kanskje du lærer noe av det jeg deler, som gjør at du kommer videre, der du er.

Uansett, det viktigste er å ta livet - og skrivingen - som en prosess, for det er nettopp det det er. For å lære må vi være klare for det som kommer. Det er så mye vi vil. Samtidig er det så begrenset hva vi kan ta inn, hva vi kan fokusere på, til samme tid.

Uoppnåelig?

Jeg er ikke alene om å bruke lang tid på å skrive bok.

En stund trodde jeg at jeg kom til å være skikkelig rask. Jeg skrev tross alt det gedigne manuset på 108500 ord ferdig på et drøyt år. Og målet var at innen jeg fylte femti, det vil si etter to år, skulle manus sendes forlag, og jeg i gang med et nytt.

Det gikk ikke slik. Jeg innså raskt at det var langt utenfor rekkevidde, og et nytt mål ble satt. Nå skulle jeg fullføre boken før jeg fylte femtien. Det er i oktober som kommer.

Og like uoppnåelig som de andre ;)

Kanskje er du som meg, som trigges av å ha mål? Kjør på! Jeg vet sannelig ikke om jeg hadde vært her jeg er i dag, om jeg ikke hadde satt meg disse røffe målene. Det har vært jobbing på kvelder, i helger og i alle ferier.

Hvorfor hastverk? Mest for å ha noe å strekke meg etter. Det har egentlig aldri vært så viktig å nå målene, selv om drømmen om å bli antatt innen fylte femti helt ærlig trigget noe i meg.

Men så gikk det nå over, og jeg skriver da enda, hehe. For det viktige ligger ikke i å skrive raskt, men i å utvikle og modne ideer, språk, karakterer og dramaturgi. Og det må ta den tiden det tar. Men det er mulig å få litt fortgang i det, og det er her redaktøren kommer inn i bildet:

Tilbakemeldingen tar meg flere sjumilssteg i riktig retning <3

Det var stor spenning knyttet til tilbakemeldingen, jeg kan ikke si annet. Mye sto på spill. Jeg har jobbet tett med manus i snart tre år, først ett år sammen med redaktør på Forfatterskolen, deretter nesten halvannet år med å jobbe det sammen og ned til der manus er i dag (78000 ord).

Da er det jo litt leit, når rapporten fra redaktør sier dessverre, manuset ditt holder ikke mål. Det er ikke redaktørens ord, altså, men mine, men det er det rapporten langt på vei sier. 

Og det er verken vondt eller slemt ment, ei heller overdrevent. Det er rett og slett sannheten. Heldigvis den konstruktive sannheten! For alt kan endres, alt kan forbedres!

I rapporten ligger det konstruktive tilbakemeldinger på mangler og svakheter i manus. Iblant fremheves også fine partier, med ord som: "Nydelig, du skriver mer enn godt nok, det er ikke der skoen trykker".

Det er handlingen, dramaturgien, jeg ikke helt nailer.

Med trygghet i at redaktør vil teksten min vel, og at jeg selv vet hvor jeg vil med det jeg skriver, tåler jeg det godt; side opp og side ned, med alt som bør endres. Og slettes.

Og det er ikke lite - nesten halve manus, kjære du!

Klart noe sånt må få synke inn. Så jeg leste rapporten. La den vekk. Tok den fram, og leste på nytt. Den, sammen med alle kommentarer og innspill i selve teksten. Så begynte hjernen å fungere igjen. Jeg begynte å se nye løsninger, nye måter å gjøre det på, for at spenningen tar seg opp og de enkelte scener arbeider for målet, og ikke mot.

100 % ordinær

Klart det er kjipt å lese. Jeg kunne jo vært den ene, som intuitivt visste hvordan det skal gjøres. Og som bare gjorde det. Jeg er visst ikke det. Jeg er ikke spesiell. Bare en ganske så alminnelig nybegynner innen skrivefaget.

Feilene og manglene i manus er visstnok noe redaktør stort sett påpeker i første runde med alle ferske forfatterspirer. Og, bare for å understreke det, jeg er altså så fornøyd. Redaktør har gitt meg et blikk for hva manus trenger.

Jeg var ikke i nærheten av å se det selv. Var det noe jeg var sikker på, så var det at historien satt ganske bra, og at Kati, hovedkarakteren, hadde plenty med motstand.

Så feil kunne jeg ta ;) Så jeg er altså storfornøyd.

For bestillingen var:

"jeg ønsker å skrive, ikke bare en bra bok, men en skikkelig bra en".

Så da er det bare en ting å gjøre.

Skrive på, skrive på!